Nå har jeg sett alle nyheter til eksplosjonen i Oslo, og skyteepisoder i Utøya. Det er helt ufattelig at det skjedde virkelig! Jeg bor kun 400 meter unna da bomben eksploderte, men heldigvis det skjedde ikke noe med oss! Jeg satt med en gang foran tven og fulgte med nyheter, jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet foran nyheter og leste alle nyheter i VG-nett! Jeg kan fortsatt ikke tro at det skjedde. Idag måtte jeg komme meg ut etter et par dag inne stengt, derfor tok jeg en joggetur. Jeg vet ikke om det var riktig gjort av meg å jogge, men i hele joggeturen tenkte jeg på hva som har skjedd den 22/7!
Idag morges da jeg våknet, pappa sa at det var minst 80 omkomne i denne dagen! Det var ikke lett å forstå hvordan vennene, bekjente, familie og søsken vil føle å miste sine. Nå er det 92 omkomne, og flere som er fortsatt savnet etter sitasjonen.
Jeg har lest flere sterke sider, som tårnene har kommet seg ut fra øyne mine! To korte tekst er sterkste som gjorde at jeg ble så rørt!
"Hege Dalen lånte bort mobiltelefonen sin til en jente som fortsatt hadde broren sin på øya. Hun ville ikke dra opp til kafeteriaen på campingplassen hvor ungdommene ble samlet midlertidig for å varme seg.
- Hun stod og så på alle som kom i land for å finne igjen broren. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg"
Les innlegget her
"Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: "Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg." Jeg la på. Gråt mer."
Hun har skrevet et langt innlegg om opplevelse! Hun var veldig heldig at hun overlevde, men dessverre var det ikke mange som gjorde det..
Alle tankene mine går for de pårørende, rammet og til de som har mistet sine <3
